Jada, jeg vet at det alltid er noen som har det verre enn meg, og at jeg egentlig ikke har det så ille, og ikke minst: Aldri så galt at det ikke er godt for noe... men akkurat nå gidder jeg ikke høre på det, jeg sitter her og sutrer litt og synes synd på meg selv. Og mener det er berettiget.
Pinsen skulle vi tilbringe på hytta til svigers, i Rauland. Kjempeflott sted, og nå har vi ikke vært der siden før Audun ble født ifjor. Gledet oss veldig. Jeg og husbonden håpte svigers så etter "kidsa" en dag, mens han og jeg fikk oss en skikkelig fjelltur til Vehus-kjerringi. Ellers skulle vi kose oss rundt ed hytta og litt småturer med Audun i bære-sele. Plukke rabarbra og lage rabarbra-grøt.... I det hele tatt, fjell-idyll!
Onsdag morgen våknet jeg med en stor, varm og vond potet i halsen,og lett feber. Det har ikke gitt seg, så igår dro mann og barn til fjells, mens jeg er igjen her hjemme. Syk. Streptokokker. Kjipt. Drittkjedelig. Pyton-pinse....
Som om ikke det er nok i seg, så orker jeg ikke å spise noe med den vonde halsen min, så jeg klarer å tvinge i meg en yoghurt om dagen bare for å få litt energi. Så satt jeg her i stad og trøstet meg selv med å lese litt på hobbyboden og surfe etter morsomme prosjekter, og da begynner det... intens, deilig grillduft fra naboene på begge sider, koselige familiemiddager ute på terassen, klirrende bestikk, mer deilig grillduft, historier og barnelatter...
Og her sitter jeg med en halv-lunka yoghurt som jeg har prøvd å få i meg i noen timer, familien er mange timer unna.... det er lov å synes litt synd på seg selv da?